De siste årene har det meste dreid seg om lutt og gitar – så da er det godt denne første, solrike aprildagen å finne frem igjen et kvintstemt instrument og klimpre litt. Og mens man sitter slik og trudelutterer, innser man plutselig at man har skåret til et riktig fint stykke – som man attpåtil kan gi en høvelig dowlandsk tittel. “Hvem er Fru Wilton?” spør du kanskje. “Les Ibsen,” svarer jeg.

Den 27. august, om kvelden, komponerte jeg et stykke til min datter Maria – og neste morgen tok jeg et raskt opptak. Selv om disse første skisseaktige komponistopptakene alltid har mange skavanker, har de også en verdi i sin nærhet til tilblivelsesstunden.